Han var sogneprest i Sandviken i Bergen og gikk av med avtalefestet pensjon som 63-åring. Påskenatt 2024 ble han tatt opp i Den katolske kirke. Folk diskuterer om en kvinne kan være prest, sier han. Men hva er en prest?
Av Maria Solbak Årnes · Videosamtale med Sverre Johannes Langeland, pensjonert sogneprest i Sandviken i Bergen · 1. oktober 2026 · 19. oktober 2026
En onsdag i Stølsheimen
Før vi begynte, hadde han sett på spørsmålene. «Det første som jeg tenkte på, var at det var jo litt mye om min person. Og kanskje det viktigste er jo selve saken vi snakker om.» Maria forklarte at leserne skal vite hvem som svarer.
MARIA Du må gjerne begynne med å fortelle litt om hvor du er i livet, både når det gjelder fritid og jobb. Det første spørsmålet var hva du gjør en vanlig onsdag.
Det begynte faktisk oppe på fjellet. Jeg har en sånn interesse for å vandre i de vestlandske fjellene. Jeg var på en turistforeningshytte oppe i Stølsheimen. Så kommer jeg hjem og lager middag, som jeg ofte gjør, for kona mi er i jobb. Og så er jeg på korøvelse. Jeg synger i et kor som tar en del tid, [Bergen domkor].
Og etterpå, det var faktisk en fantastisk deilig dag, satt vi ute på kvelden med noe godt i glasset, kona mi og meg, og kikket over på livet her i Sandviken. Så det er mye familie. Og ofte kjører jeg jo barn til skole og barnehage og sånne ting, som pensjonist.
Vi har syv barnebarn, og et par til på vei. Så de setter jo pris på å ha en bestefar som kan stille opp.
Mens jeg var sokneprest i Sandviken, så avviklet Den norske kirke ordningen med tjenestebolig. Så fikk vi kjøpe dette huset. Det er også noe jeg har jobbet ganske mye med som pensjonist: prosjektet å bygge om dette huset til to familier. Så faktisk i denne uka har vi fullført det, og datteren min med familie bor i første etasje. Så lenge vi klarer å krabbe opp trappa, så kan vi bo her med utsikt inn over byen. Vi synes at Gud har velsignet oss rikt.
Kirken og jeg gikk fra hverandre
MARIA Du sier at du er pensjonist. Er det lenge siden du ble det?
Ja, det er tre år siden jeg ble pensjonert. Altså, jeg er jo fortsatt i god form. Men du kan si at jeg satte stor pris på å være prest. Jeg synes det var et privilegium å få lov til å [forkynne] evangeliet, og drive med sjelesorg og alle de egentlige oppgavene som en prest gjør.
Men jeg opplevde vel at den kirka som jeg var en del av, og meg selv, vi var på vei bort fra hverandre, for å si det sånn. Mitt prosjekt har jo vært å fordype meg i troen og prøve å forstå hva det er vi gjør når vi feirer gudstjeneste. Hva er sakramentene? Hva er dåp? Hva er nattverd? Hva er en prest? Hva er et kristent ekteskap? Og så videre.
Og i den fordypningen der har jeg jo, kan du si, gått mer til kirkens røtter. Noen kan jo si at det har vært mer i katolsk retning, i den forstand. Det er på en måte den felles kristne arven som går tilbake til Jesus og apostlene. Den norske kirke har jo vært på vei bort fra denne arven, slik at det ble for vanskelig å være prest og forvalte dette, når det ikke lenger var fundert i Bibelen og den tradisjonelle forståelsen.
Hvis du kan omdefinere hva et ekteskap er, hva en prest er, hva nattverden er, så kunne jeg rett og slett ikke stå for det lenger.
Så det var en indre konflikt som varte egentlig mange år. På den ene siden synes jeg det var fantastisk flott å være prest, men samtidig var det med kraftigere og kraftigere bismak. Samtidig forsto jeg prestetjenesten som et livslangt kall, som jeg [ikke] bare kunne slutte i. Altså en forpliktelse av å ha sagt ja til å være prest. Jeg forsto det på en tradisjonell katolsk vis, at det er en livslang tjeneste. Da var jeg på en måte bundet i det.
Men da jeg hadde samtale med biskopen, spurte jeg hva jeg skulle gjøre. Hva skal jeg gjøre da? AFP? Altså avtalefestet pensjon. [Biskopen syntes det var] en god idé. Så da ble det sånn. Selv om Den norske kirke [har mangel på prester], så ble det avtalefestet pensjon da jeg var 63 år.
Hvis du kan omdefinere hva et ekteskap er, hva en prest er, hva nattverden er, så kunne jeg rett og slett ikke stå for det lenger.
Gjennombruddet som fjortenåring
MARIA Er det i Den norske kirke du har vokst opp også?
Stemmer det. Altså Den norske kirke, og frivillige organisasjoner knyttet til den. Jeg var aktiv i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag da jeg var ung. Og jeg kan jo si at forkynnelsen jeg møtte der, den førte meg inn i en personlig relasjon til Jesus. Så det var egentlig et gjennombrudd for meg, da jeg var 14 år cirka. Som gjorde at jeg siden den gangen har definert meg som en kristen og vært glad for å kunne være Jesu etterfølger.
Jeg var jo vokst opp i et kristent [hjem] med kveldsbønn og sånt, men jeg forsto ikke egentlig hva det handlet om før da. Så var jeg med i ungdomskoret i menigheten vår, og etter hvert også som leder. Jeg sang og spilte i orkester og gjorde alt mulig rart, men fikk utfolde meg og samtidig lære mer om Kristus.
MARIA Og når landet du på at du ønsket å bli prest?
Det var jo etter at jeg hadde studert. Jeg begynte å studere psykologi, faktisk, av interesse for det. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, men jeg synes det var spennende med psykologi. Og så tok jeg et år i kristendomskunnskap og likte det enda bedre. Så studerte jeg rett og slett av interesse, og så tenkte jeg at jeg må prøve å finne ut hva jeg skal bli her i livet.
Og så har jo det å gå til gudstjeneste alltid vært en viktig del av mitt kristne liv. Og mer og mer ble jeg glad i gudstjenesten, salmene og så videre. Så jeg ble dratt nærmere inn i gudstjenestelivet, og gjennom samtaler med Gud og mennesker [modnet det] et kall til å bli prest.
De siste stabeisene
MARIA Andre i serien har fortalt at det ikke er trosfrihet innad i Den norske kirke, og at hvis man ikke vil samarbeide med kvinnelige prester, kan man finne seg et annet yrke. Kjenner du deg igjen i det?
Jo færre og færre vi har blitt som står for det, jo mer har man blitt skvisa ut etter hvert. Man har skjønt at man for eksempel ikke kan få en høyere stilling. Man blir på en måte fryst ut av det gode selskap, mer og mer og mer. Og så er det noen av oss stabeiser som har blitt værende lenge. Men jo færre vi blir, jo hardere [tar] Den norske kirke i.
Til slutt var vi bare noen få igjen, men da ble det jo et vedtak om at vi ikke kunne få en stilling. Og jeg var jo da leder for et prestefellesskap, der jeg så at noen av våre unge prester ble rett og slett mobbet ut av stilling.
Jeg satt egentlig ganske trygt i stolen her i Sandviken. Jeg var ønsket i menigheten, jeg kunne ha fortsatt. Ingen kunne ha presset meg. Det er jo ikke så ofte i Den norske kirke at man har flere prester ved samme alter, så jeg søkte meg til en stilling der det var én prest. Og i det daglige var det ikke noe problem. Men du kan ikke være ung prest og med fremtiden stå for dette.
Så ble det veldig, veldig vanskelig for meg å bare [kjøre business as usual] og fortsette her. Jeg satt jo som bisitter i møter med biskopene, med unge prester, og så hvordan de ble behandlet. Det var bare på tide å rett og slett ta konsekvensen.
Og det var jo et vedtak som ble gjort i Bispemøtet i 2020, som ble fulgt opp videre i Bjørgvin bispedømmeråd, der man da ikke kunne få stilling hvis man ikke kunne arbeide ved alteret sammen med kvinnelige prester.
Bispemøtet 2020. På møtet i oktober 2020 behandlet Bispemøtet sak BM 59/20 om tilsyn, ledelse og arbeidsgiversaker, med punktet «Ordinasjon og kollegafellesskap». Biskopene skrev at kvinners prestetjeneste er en viktig og nødvendig del av kirkens liv, at en prest ikke kan påberope seg en rett til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger, og at det ikke finnes noen slik reservasjonsrett i kirkens ordninger. Biskopen skal treffe nødvendige tiltak som forhindrer at kvinnelige kolleger blir skadelidende. I samtalene før ordinasjon skal biskopen gjøre klart hva kandidaten forplikter seg til om samarbeid, og biskopen er suveren i sin beslutning om ordinasjon. Uttalelsen sier ikke uttrykkelig at den som ikke vil samarbeide, skal nektes ordinasjon eller stilling. Kilde: Protokoll fra Bispemøtet, oktober 2020.
Men det betyr ikke at når vi har møttes som kolleger, så går vi og glefser til hverandre. Jeg har jo ønsket å være en god kollega, så langt det lar seg gjøre. Vi har snakket om prekener, vi har kunnet samarbeide om det meste. Men å ha gudstjeneste sammen, eller å motta nattverd fra en kvinnelig prest, det har jeg ikke gjort.
Det er noen som synes det er veldig sårende. Og det kan jeg forstå ut fra et menneskelig synspunkt. Jeg kan forstå at noen synes det er sårende at man ikke kan akseptere at [de] er prest. Men at vi er to-tre stykker igjen, som på en måte må skvises ut, det var litt vanskelig å forstå.
Vi har snakket om prekener, vi har kunnet samarbeide om det meste. Men å ha gudstjeneste sammen, eller å motta nattverd fra en kvinnelig prest, det har jeg ikke gjort.
En måned i stillhet
MARIA Da du skulle ut av Den norske kirke, ble det AFP. Men du tenkte ikke på å bytte kirkesamfunn av den grunn?
Når jeg var i Den norske kirke som prest, så måtte jeg være der. Jeg kunne ikke begynne å organisere meg i noe annet kirkesamfunn mens jeg var i prestetjenesten. Så jeg tok én ting av gangen. Jeg gjorde meg ferdig med prestetjenesten, gikk ut av den, ble pensjonist, så meldte jeg meg ut av Den norske kirke, og en stund var min kone og jeg kirkeløse.
Men for oss er det viktig at vi hører til i en kirke, i et fellesskap av kristne. Så vi var egentlig i en situasjon der vi ba veldig mye til Gud om å vise oss veien videre. Jeg var på en måneds lang retreat borte i Wales, der jeg jobbet mye med dette.
Det er et katolsk sted, men hvem som helst kan komme på retreaten. Det er jo stille dager der du jobber med bønn og stillhet, leser Bibelen på noen tider, har samtale med en åndelig veileder. Det handler om å søke Guds ledelse, ignatiansk veiledning. Det er jo et program som ble laget av Ignatius på 1500-tallet, der du jobber med deg selv i forhold til Bibelen. Skapelsen, frelsen og så videre. Du leser om det og relaterer ditt eget liv.
Jeg skulle være stille, så jeg kunne ikke akkurat ringe kona hver dag. Da jeg kom hjem, spurte jeg henne hva hun tenkte. Vi må jo lande her. Da tenkte vi akkurat det samme: at det var Den katolske kirke vi hørte hjemme i.
MARIA Så nå er dere medlemmer av Den katolske kirke?
Ja. Vi ble tatt opp i Den katolske kirke påskenatt i 2024.
MARIA Hvordan foregår det egentlig?
Det er en konfirmasjon på nytt, der du bekrefter dåpen, men også blir konfirmert i katolsk tradisjon. I tillegg til at du svarer ja på at du tror og bekrefter den troen gjennom trosbekjennelsen, så blir du [krismert], du blir salvet med Den hellige ånd med hellig olje, som er et tegn på at du skal leve et åndelig liv, og at Den hellige ånd skal jobbe med deg.
Det er nettopp den prosessen som jeg synes er viktig i katolsk tro: at livet ses på som en prosess der vi er på vei, der Gud arbeider med troen for å dra oss nærmere til seg i hellighet. Så det er på en måte mitt livsprosjekt å prøve å følge Jesus og tro at Den hellige ånd vil arbeide med meg.
Da tenkte vi akkurat det samme: at det var Den katolske kirke vi hørte hjemme i.
En oppdagelsesreise
MARIA Er det noe som har forandret seg i deg og i troen din, fra du ble ordinert i Den norske kirke og fram til i dag?
Ja, jeg vil egentlig si at etter at jeg ble ordinert, så har jeg vært på en slags oppdagelsesreise i troens landskap. Da jeg var ungdom, møtte jeg Jesus som så viktig for meg at jeg bestemte meg for at jeg ville følge Jesus og tro på ham, og at jeg kunne tro at selv om jeg ikke var fullkommen, og selv om jeg var en synder, så kunne jeg tro på tilgivelsen og nåden og erfare fellesskap og vennskap med Gud.
Etter hvert oppdaget jeg mer av skaperverket, sammenhengen mellom alt vi lever i, og hvor fantastisk det er å være et menneske på denne kloden. Det forundrer meg stadig vekk.
Og så hvordan Gud arbeider i dag, gjennom synet på kirken, hva kirken er. Der ser jeg mer og mer at kirken er en kropp, sånn som Bibelen framstiller det, med Kristus som hode. Altså en levende organisme der vi hører sammen, men også skal utfylle hverandre. Så jeg oppdager en del ting: hva kirken er, hva nattverden er, som jo er et stort mysterium og et sakrament. Jeg fordyper meg mer i hva det egentlig betyr at dette er Jesu legeme, dette er Jesu kropp.
Jeg oppdaget hvor stort det er at vi kan få lov å feire gudstjeneste med englene og hele Guds kirke, i himmel og på jord. Det har på en måte vært en slags oppdagelsesreise i troen.
Ja, jeg vil egentlig si at etter at jeg ble ordinert, så har jeg vært på en slags oppdagelsesreise i troens landskap.
Men hva er en prest?
MARIA Hører jeg det riktig at troen har utvidet seg, at du har fått en økt forståelse, men at du ikke nødvendigvis har endret syn?
Nei, altså, jeg kommer til å nevne at da jeg gikk på studiet, tok jeg praktikum på Universitetet i Oslo. Jeg har vært innom alle lærestedene, fra NLA i Bergen til Universitetet i Oslo, Menighetsfakultetet og så videre. Så jeg ble ordinert sammen med blant annet en kvinnelig prest, fordi jeg visste ikke hva en prest var, egentlig.
Da jeg gikk på praktikum, hadde vi Rosemarie Köhn, jeg vet ikke om du har hørt om henne. Hun var min lærer. Hun var den første kvinnelige biskopen i Norge. Hun ville ikke snakke om embetsteologi, men hun ville heller snakke om presterollen og sånt.
Fordi jeg hadde et litt spesielt studieløp, jeg skrev hovedfagsoppgave og så videre, så ble det en del [harelabb]-opplegg i studiet. Så jeg visste egentlig ikke hva en prest var, før jeg var blitt det selv.
Rosemarie Köhn (1939-2022) underviste i hebraisk og var timelærer i sjelesorg og prekenlære før hun i 1989 ble den første kvinnelige rektoren ved Det praktisk-teologiske seminar. Hun ble utnevnt til biskop i Hamar 5. februar 1993 og vigslet 20. mai samme år, som den første kvinnelige biskopen i Norge og i Norden. Hun gikk av i 2006. Kilde: Store norske leksikon.
MARIA Ble du ordinert sammen med en kvinnelig prest, eller av en kvinnelig prest?
Nei, nei, nei. Ikke av. Vi var flere som ble ordinert sammen, og der var det en av kvinnene. Og jeg tenkte at dette var ikke noe problem, for jeg hadde ikke jobbet med spørsmålet hva en prest er. Og da fant jeg ut at jeg måtte gjøre det, etter at jeg var blitt det. Fordi det er jo ingen som forkynner om dette i Den norske kirke, hva en prest er.
Og det er jo det som nå har blitt veldig viktig for meg. Folk diskuterer opp og ned av veggene om en kvinne kan være prest, eller mann. Men hva er en prest? Det er jo ingen som snakker om. Og det tror jeg vi må snakke om først. Fordi i den protestantiske kristenheten er det jo et virvar av forskjellige tanker rundt pastor, forstander, prest og så videre.
Da jeg begynte å jobbe med det, skjønte jeg jo at dette ikke var noe som kirka hadde bestemt eller funnet på selv. Det var jo noe som Jesus har innstiftet, gjennom apostlene. Dette kan ikke vi bare bestemme om, hvordan vi skal ha det, og hvem som skal være det. Fordi Jesus valgte tolv apostler.
Og det spesifiseres i evangeliene hvem som var til stede da nattverden ble forrettet. Det var de tolv, ikke sant? Som fikk høre: Gjør dette. Likeså var det dåpen som ble innstiftet gjennom de elleve. Judas var jo borte, men det står tydelig at det var de elleve som fikk oppdraget om å døpe og lære og bli sendt ut.
Det var jo masse dyktige kvinner, ikke sant? Så Jesus ga jo på en måte masse myndighet til kvinner, men ikke til å være prest og forvalte sakramentene. Altså lede forkynnelsen, forvalte dåpen og nattverden. Men det var masse kvinner som hadde masse oppgaver, og viktige oppgaver, og det viser han jo ved at Maria Magdalena [fikk] oppgaven å fortelle om oppstandelsen, som jo på en måte er [hovedsaken]. Så det å si at kvinner ikke er viktige, det blir en helt skjev måte å tenke på.
Men å være prest, det er en tjeneste som Jesus valgte tolv menn til først, altså apostlene. Og sånn som Den katolske kirke lærer om dette, og det er på en måte min overbevisning, så ble dette videreført. Da de apostlene døde, ikke sant? De valgte jo Mattias. De tok utgangspunkt i noen menn som hadde fulgt Jesus fra begynnelsen av. Det var ikke snakk om at det var noen kvinner. Det var viktige personer i kirken, men valget sto mellom to menn, ikke sant?
Og når kristendommen gikk videre, så innsatte de presbytere, altså prester, og biskoper, og etter hvert diakoner. Så vi tror at det er biskopene som er apostlenes etterfølgere, prester som er medhjelpere til biskopen, og diakoner som er medhjelpere til biskopen og presten med å gjøre enkelte oppgaver innenfor diakonien.
Folk diskuterer opp og ned av veggene om en kvinne kan være prest, eller mann. Men hva er en prest? Det er jo ingen som snakker om.
Det han har skrevet om saken. Etter samtalen sendte Langeland en lenke til et svar han har skrevet for nettstedet Spør en kristen, som drives av Laget (NKSS), publisert 29. september 2026: «Hvorfor mener noen at kvinner ikke kan være prester?» Der bygger han på de samme to spørsmålene som i samtalen: Hva er en prest, og hvem har bestemt at kirken skal ha prester? Han skriver at Jesus valgte menn til å representere ham i forkynnelsen og forvaltningen av sakramentene, at presten i denne sendelsen står «i Kristi person», og at Paulus legger læreansvaret i menigheten på menn, med henvisning til 1 Tim 2,11-14 og 1 Kor 14,33-35. Som videre lesning anbefaler han Johannes Paul IIs apostoliske brev «Ordinatio Sacerdotalis» (1994). Kilde: Spør en kristen.
De tolv
MARIA Det er akkurat det argumentet jeg stiller kvinnene jeg snakker med. Jesus var ikke redd for å tråkke noen på tærne eller gå imot tidsånden, så det er litt rart at han valgte tolv menn. Noen sier at det var det eneste som var praktisk mulig, fordi kvinnene hadde omsorgsoppgaver hjemme som de ikke kunne forlate. Andre sier at det også var kvinner som var apostler, men at de som skrev evangeliene la vekt på mennene.
Da laget man Bibelen etter eget hode.
MARIA Og noen sier at hvis Jesus hadde vært på jorden i dag, ville han valgt seks kvinner og seks menn. Vil du kommentere det?
Jeg mener jo at vi skal rydde litt i begrepene her. Disipler er alle som følger Jesus, men av og til brukes uttrykket bare om de tolv. Men apostler brukes bare om de tolv. Vi kaller de tolv for apostler, men jeg vil også si at det var kvinner som var disipler.
Men du kan si at det å leve tett sammen som de gjorde, det kan jo hende at det var litt vanskelig for kvinner. Vi ser jo at apostlene var forskjellige. Peter hadde kone, ikke sant? Det hadde ikke Paulus. Noen av disse var jo i skvis, helt klart, mellom familie og tjeneste, som jeg også har følt som prest. Du er på en måte gift med kirken, og så er du gift med kona di.
I NT møter vi mange kvinner som stod Jesus nær. Marta og Maria i Betania var en viktig base for ham da han var i Judea. Flere kvinner var tilstede ved Jesu kors, de var de første ved den tomme graven. Apostelen Paulus hadde mange gode kvinnelige medarbeidere.
Dessuten var det jo kvinnelige prester i andre religiøse sammenhenger også på den tiden. Jeg synes det er litt for tynt, argumentet. Jeg kan forstå at det kan være kulturelle ting som du kan tenke deg, men jeg synes det er for tynt.
Jeg kan forstå at det kan være kulturelle ting som du kan tenke deg, men jeg synes det er for tynt.
Kirken kom før Bibelen
MARIA I utdanningen av nye prester i dag er tilnærmingen historisk-kritisk. Mye tillegges den tiden det ble skrevet i. Mange sier at Bibelen er en samling fortellinger vi har mye glede av i dag, men at den er skrevet av mennesker, og ikke Guds ord direkte. Hvordan ser du på Bibelen?
Ja, det er veldig vanskelig å svare kort på det, men kirken ble jo til før Bibelen ble til. For kirken ble jo [grunnlagt] gjennom Jesus, og apostlene og disiplene har etablert den. Så kom Bibelen etterpå. Det er viktig.
Jeg ser på Bibelen som den autoritative undervisningen i kirken, som stammer fra Jesus og apostlene. Jeg tror at dette er inspirert av Gud, men jeg tror ikke at Gud har diktert hver eneste [tøddel] som står der, slik at forfatteren av skriftet bare har vært Hans finger. Jeg tror på en personal inspirasjon. Det er preget av de personene som skrev dette ned.
Vi har fire evangelier som forteller historien om Jesus forskjellig. Det gjør at vi får et større og mer utfyllende bilde, for de er skrevet i forskjellige miljøer og for forskjellige mennesker. De legger vekten på forskjellige ting og så videre, for at dette skal nå ut bredest mulig.
Så er det klart at kunnskap om den tiden det ble skrevet i, er viktig. Men å begynne å si at hvis de hadde skrevet i dag, så ville de skrevet noe annet, da kan man jo lage en bibel etter sin egen ønsketenkning. Slik er det f.eks med en del feministteologi, som spekulerer i hva som ville ha stått dersom dette var skrevet av kvinner.
Da kan du legge hva som helst i det, med utgangspunkt i hva du selv synes Jesus skulle ha sagt, og sånn som han sikkert hadde sagt, men som ingen skrev. Og på den måten kan du jo lage din egen Gud og din egen Bibel, og langt på vei er det vel [en god del] som gjør det.
Og på den måten kan du jo lage din egen Gud og din egen Bibel, og langt på vei er det vel [en god del] som gjør det.
Det som står fast
MARIA En jeg snakket med, mente at skapelsen fortsatt foregår, og at Gud leder samfunnet i en retning som er mer etter hans vilje. At kirken tilpasser seg tiden, er da en del av skapelsen. Men da blir det jo ingen grenser for hva som kan forandres.
Ja, det er jo litt av de problemene med den protestantiske kristenheten som jeg opplevde, og derfor har vi gått til Den katolske kirke. Men vi har syv sakramenter. Det står fast hva et ekteskap er. Det kan vi ikke forandre på, for det er innstiftet av Gud. Og det har jeg sagt som prest i Den norske kirke, i alle de ekteskapene som jeg har viet: Ekteskapet er innstiftet av Gud. Det har Den norske kirke trodd i alle år.
Plutselig var det noen som mente at ekteskapet var noe annet som vi kunne finne på. Og sånn er det jo med prestetjenesten også. I Den katolske kirke står en del fundamentale ting fast, fordi det er sakramenter som er innstiftet av Gud, og som ikke vi kan forandre.
MARIA Motargumentet er at Guds budskap er at vi er ment å være to, at vi er ment å være sammen, og at Gud ikke har fokus på kjønn i det som står.
Jo, men altså, da Den norske kirke skulle lage en kjønnsnøytral ekteskapsliturgi, så var det jo ingen skriftsteder som støttet dette. De lette med lys og lykte i Bibelen for å finne et eller annet å lese i stedet for ordene om mann og kvinne. Og det ble jo litt komisk.
De fant noe i skapelsesfortellingen: Det er ikke godt for mannen at han var alene. Det var det ene halmstrået. Og så var det historien om Rut og Noomi, der Rut sier til Noomi at dit du drar, vil jeg dra. Og dette snakker mor og svigerdatter, ikke sant? Og dette skulle brukes i en helt annen sammenheng enn det var sagt.
Du trekker en konklusjon først, og så leter du febrilsk i Bibelen etter noe som støtter den. Og så finner du noe som er helt perifert, som ikke er i sammenheng. Det var rett og slett latterlig.
Du trekker en konklusjon først, og så leter du febrilsk i Bibelen etter noe som støtter den.
Å lese Bibelen med hele kirken
MARIA Du har gått bort fra den lutherske måten å tolke Bibelen på. Hva var det siste du ga slipp på?
Jeg mener jo at Luther var mer katolsk enn mange vil ha det til. Men det er klart at for meg som katolsk kristen, så er det viktig å lese Bibelen sammen med hele kirken. Det er ikke sånn at vi er en del enkeltpersoner som setter oss ned hver for oss og grunner voldsomt på hva Bibelen forteller oss, og så lager hele vår kirke og hele vårt liv med utgangspunkt i vår egen personlige erfaring.
Jeg ønsker å lese Bibelen og leve i den sammen med hele kirken. Det vil si at de som har levd i 2000 år før meg, de er en del av dette fellesskapet. Så du kan si at jeg tolker hele mitt liv i en kontinuitet og et fellesskap med kirken.
Og så er det sånn at kirken også trenger korrektiv, og noen som av og til spør: Ja, men hallo, er dette riktig? Er dette i tråd med hva Jesus og apostlene lærte? Så sånn sett er det ikke noe galt at det kommer folk som Luther og andre som stiller spørsmål.
Men det som begynte med Luther, med sånne spørsmål, det er jo blitt sånn at alle skal være sin egen biskop og bestemme alt på egen hånd. Og da blir det jo sekterisme ut av det. Så har vi jo fått, er det 30-40 tusen forskjellige slags kirkesamfunn rundt omkring i verden. Og jeg tror ikke det var det Jesus mente, da han sa: Jeg ber om at alle skal være ett, for at verden skal tro.
Men det som begynte med Luther, med sånne spørsmål, det er jo blitt sånn at alle skal være sin egen biskop og bestemme alt på egen hånd.
Sverre Johannes
MARIA Du sier at det likevel er en kontinuitet hos deg, men har ikke du gjort et navnebytte? Det virket som et ganske konkret skille, en ny vei.
Ja da, jeg var ikke nødt til det. Jeg har jo fortsatt navnet jeg ble døpt med, Sverre. Men det er en tradisjon for at når du blir døpt, så får du et kristent navn. Det har jo vært tradisjonen i Norge også, det er bare at sekulariseringen har gjort at man har glemt at navnet betyr noe.
Jeg ble jo oppkalt Sverre etter min morfar, og jeg ser ikke noe galt i det. Det betyr en svirrende, voldsom person, visstnok. Det var sikkert veldig flott for vikinger å være det, men noen som kjenner meg, vil jo sikkert si at det passer, i hvert fall dette med svirrende. Jeg vet ikke om jeg er så voldsom, men svirrende kan jeg nok være.
Men da jeg ble spurt om jeg ville ta et navn, så syntes jeg det var fint å ha et navn som har en kristen forankring og betydning. Og det er jo flere Johannes, men jeg tenker på Johannes evangelisten, disippelen som Jesus elsket. Jeg tror han elsket alle, men Johannes opplevde tydeligvis at han var elsket av Kristus. Og det gjør jeg også for min del. Og så er det Johannes teologen. Jeg synes det er fantastisk å lese Johannesevangeliet, hvordan han legger fram troen, lyset og mørket.
MARIA En slags hyllest til disse Johannesene?
Ja, og et ønske om å være i kontinuitet, i fellesskap med noen av dem. Den siste tiden vi var i Den norske kirke, hadde vi et prestefellesskap. Vi opplevde ikke at vi fikk støtte fra biskopene til å holde fast på troen. Derfor måtte vi gå sammen om å gjøre det og hjelpe hverandre. Og det het Johanneskretsen. Så jeg har ofte i de sammenhengene preket fra Johannesevangeliet. Da har jeg kanskje fått Johannesevangeliet ekstra under huden gjennom det.
På skjermen sto det bare Sverre Langeland, og Maria spurte hva hun skulle skrive i artikkelen. «Du kan gjerne skrive Sverre Johannes.»
Johannes opplevde tydeligvis at han var elsket av Kristus. Og det gjør jeg også for min del.
Herrens bud
MARIA Mange sier takk og pris for at vi har fire evangelier, men stiller spørsmål ved Paulus' brev: hvilke han skrev selv, at han var en mann av sin tid, og at Timoteus- og Korinterbrevene var brev til enkelte menigheter. Hvordan ser du på de andre delene av Bibelen, sett i forhold til evangeliene?
Jeg mener at Paulus har autoritet som apostel i kirken. Det er tydelig at hans apostolat ble bekreftet av Peter og de tolv. Ut fra det ser jeg på det som en styrke. Også faktisk når det kommer fram at Peter og Paulus hadde en klinsj. I [Andre] Peters brev skriver han noe sånt som at det var bror Paulus som skrev det, og at det er en del i disse brevene som er vanskelig å forstå.
Alt dette står sammen i samme bibel. Det er tydelig at her har det vært episoder. Nå tenker jeg på det da Peter reiste opp til Antiokia og ikke kunne spise sammen med hedninger. Da blir han klart [irettesatt] av Paulus. Hadde det vært så viktig at alt skulle være perfekt, ville du ikke sett det menneskelige i det. Men nettopp at du ser det menneskelige i Bibelen og i Bibelens personer, det skjerper troverdigheten for min del.
Men jeg mener at det at Paulus var hedningenes apostel, og at han ble godtatt av Peter og de andre grunnsøylene, gjør at jeg tror han skal leses som autoritet. Men han skriver jo i sine brev at han nyanserer litt av og til. Han sier at dette er min mening. Og så sier han av og til veldig tydelig at dette er autoritet: Dette har jeg fra Herren selv.
Da skriver han det om at kvinner ikke skal ha en lærerfunksjon i menigheten: Dette har jeg fra Herren selv. Og hvis det er noen som mener seg å være en profet, så skal han vite at dette har jeg fra Herren selv.
1 Korinter 14,34-35 (MANTELEN NT)
Kvinnene deres skal tie i menighetene; for det er ikke tillatt dem å tale, men de skal underordne seg, slik også loven sier. Men hvis de ønsker å lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme; for det er skammelig for kvinner å tale i menigheten.
1 Korinter 14,37 (MANTELEN NT)
Hvis noen mener å være profet eller åndelig, skal han erkjenne at de tingene jeg skriver til dere, er Herrens bud.
Så det er klart at en må jo lese dette og prøve å forstå det slik at noe er uttrykk for Paulus' personlige mening, som ikke har den autoriteten, mens andre ting har det. Og vi trenger teologer. Vi trenger teologer som kan tolke Bibelen, men ikke som leser sine egne tanker inn i den, men som prøver å forstå. Det er ikke alt som er like lett å forstå.
MARIA Hva tenker du er budskapet til Paulus i disse omstridte brevene, der han sier at kvinner skal tie i forsamlingen og spørre mannen sin, og at kvinnen ikke skal være lærer for mannen?
Ja, altså det der med å tie i forsamlingen, det tror jeg kanskje har litt med praktiske forskrifter om gudstjenesten å gjøre. Så jeg legger ikke så veldig vekt på akkurat det. Men det at hun ikke skulle være lærer, og dette med kefalē-strukturen, som det heter, altså hodet, at mannen er kvinnens hode, slik som Kristus er menighetens [hode]: Her er vi jo inne på noen åndelige realiteter. Jeg tenker at det dreier seg om litt forskjellige ting i disse tekstene.
MARIA At mannen er kvinnens hode, og at han skal ha Jesus som sitt hode, tilskrives også tiden: at det var det som var mulig å skrive, for at troen skulle bli videreført og ikke forkastet.
Men så kom jo Paulus inn på dette med at mannen ble skapt først, ikke sant, og så videre. Så da refererer han til skapelsen, en ordning fra skapelsen. Og da får du litt problemer med å si at det [er tidsbundet].
1 Timoteus 2,12-14 (MANTELEN NT)
Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann, men å være i stillhet. For Adam ble formet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble bedratt og er kommet i overtredelse.
1 Korinter 11,3 (MANTELEN NT)
Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.
Vi trenger teologer som kan tolke Bibelen, men ikke som leser sine egne tanker inn i den, men som prøver å forstå.
Romeo og Julie
MARIA Etter ditt syn, hvorfor skal ikke en kvinne stå ved alteret?
Utgangspunktet er at Jesus har innstiftet dette, som jeg var inne på. Det er hans kirke. Han vil bygge sin kirke. Det sier han til Peter. Det er Jesu Kristi kirke. Det er det vi tar utgangspunkt i.
Finnes det noen føringer som Jesus har gitt for kirken? Ja, når det gjelder akkurat dette med hvordan sakramentene skal forvaltes, så har han gitt noen føringer. Og så er det en veldig sterk identitet mellom Kristus og den som står for [alteret]. Han sier at den som hører dere, hører meg. Det kan jo ikke være hvem som helst. Folk sier jo så mye rart, ikke sant? Det må jo være fordi det er en person som er i Kristus. Og Kristus er mann.
Det er kanskje en dårlig sammenligning, men hvis du skal sette opp et stykke som heter Romeo og Julie, ikke sant, så er det sikkert noen moderne som gjerne ville ha en kvinnelig Romeo. Men hvis du skal spille det tro mot originalen, så velger du en mann til å være Romeo og en kvinne til å være Julie. Ikke sant? Så jeg tror det har med det å gjøre at du på en måte er i Kristus og avbilder Kristus. I den ortodokse kirken snakker de jo mye om at presten er et Kristus-ikon.
Men det viktigste er rett og slett at Jesus gjorde det sånn. Og derfor gjør vi det. Men jeg tror ikke det var tilfeldig.
Og så ser jeg jo rundt meg hva som skjer i kirken når du har fått kvinnelige prester. Hva da? Nå er det blitt en prestejobb. Da det begynte, var det et kall. Det var en kalt tjeneste. Og så kommer det kvinner inn i dette som har barn og greier og skal klare å få denne tjenesten til å gå opp med å være mamma. Og det er vanskelig nok å være familie i hverdagen med to jobber og alt det der. Og i tillegg skal du være prest og ute på kvelden og ha andakter hit og dit.
Altså prestetjenesten, som var definert som et kall, er blitt prestejobben. Og det var jo noe som jeg strittet imot med alle krefter: alle de reformene som kom, som gjorde det mer og mer til en jobb fra åtte til fire. Det er vanskelig å se det som noe annet enn at kvinner inne i denne tjenesten forvandler tjenesten og gjør den til noe annet. Og noen har sagt litt humoristisk, men litt sant: Hyrde- og læreembetet er blitt trøste- og bæreembetet.
Altså mer kvinnelige roller. Og jeg sier ikke at menn ikke kan trøste, og at kvinner ikke kan formane. Det er ikke det jeg sier. Men det er tydeligere at kvinner har den omsorgsrollen, som også er en veldig viktig del av kirken. Men vi trenger jo noen som sier: Ja, men det står skrevet sånn, og dette er vanskelig, men her er det en grense. Det trengs rett og slett en mannlig rolle i kirken.
Men hvis du skal spille det tro mot originalen, så velger du en mann til å være Romeo og en kvinne til å være Julie.
MARIA Kvinnene sier selv at det er mer et omsorgsyrke nå enn før, og at de setter mest pris på det praktiske ved jobben. De sier at de ikke har så stort fokus på det teologiske.
Ja, det merker jeg. Teologien er jo nesten død i Den norske kirke. Nå er det følelser og politikk som gjelder. Det kan du godt sitere meg på.
Teologien er jo nesten død i Den norske kirke. Nå er det følelser og politikk som gjelder. Det kan du godt sitere meg på.
Dagens helgen
MARIA Hva tenker du at en kvinne skal gjøre i menigheten?
Det er veldig mange ting som gjøres i menigheten. I Den katolske kirke har vi mange kvinner blant helgenene. Hver dag begynner jeg alltid med å lese dagens evangelium, og så er det dagens helgen. I dag er det Thérèse av Lisieux som er dagens helgen. Hun ble 24 år gammel, var en enkel nonne, men er blitt kirkelærer i kirken.
Fordi hun snakker om den lille veien til å leve et [hellig] liv på en veldig enkel, naiv måte, så får hun fram at det å følge Jesus, det å være kristen, er noe som gjennomsyrer alt vi gjør i livet. Det å være en kristen og etterfølge Jesus og gestalte sitt liv, det er et kall til alle mennesker.
Når du snakker om hva en kvinne skal gjøre praktisk, så finnes det veldig mange oppgaver i kirken som kvinner gjør. Kirkemusikere, pedagoger, kirkeverger, ja de fleste jobber utenom det ordinerte embetet, på alle nivå. Og når vi kommer til ulønnede oppgaver: Hvordan skulle kirken kunne klare seg uten kvinnene?
I min familie har vi mange dyktige kvinner. Kona mi er høyskolelektor, en dyktig dame. Jeg er også stolt av mine tre døtre, som alle er kloke, kunnskapsrike og begavete kvinner. Det er dyktige kvinner på mange felt både i samfunn og kirke.
Kanskje det er litt av problemet med Den norske kirke at den er blitt så prestefokusert. Alt skal liksom skje gjennom presten. Så tenker man kanskje at hvis man skal ha [innflytelse], så må man bli prest. Det er kanskje et problem.
Thérèse av Lisieux (1873-1897) var karmelittnonne i Lisieux i Frankrike og døde 24 år gammel. Hun ble helligkåret i 1925 og erklært kirkelærer av pave Johannes Paul II i 1997. Minnedagen er 1. oktober. Hun er kjent for «den lille vei», en vei til hellighet gjennom tillit og kjærlighet heller enn store gjerninger. Kilde: Wikipedia.
Hodet
MARIA Flere av kvinnene i serien sier at ordningen med mannen som kvinnens hode bærer en risiko for at veien til Gud blir ødelagt når den må gå gjennom mannen, og at kvinnen kommer lenger unna Gud. De mener ordningen er menneskeskapt og ikke bibelsk.
Alle kristne, barn, kvinner og menn har en personlig relasjon til Gud. Kvinner trenger ikke gå gjennom mannen for å be. Maria satt ved Jesu føtter og fikk høre at hun hadde valgt den gode delen. Sånn sett betyr jo ikke denne kefalē-strukturen at en kvinne ikke kan ha en personlig relasjon til Gud og be og så videre.
Men man kan like det eller ikke like det: Hvis du leser hva Paulus skriver om dette i Efeserbrevet 5, så legger han jo en veldig mye større tyngde på mannen, synes jeg. Når han sier at mannen skal elske sin kone som Kristus elsket menigheten og ga sitt liv for den. Og så er det at kvinner skal underordne seg sine menn som under Kristus selv. Det kan jo svi, men hvis mannen skal ta dette på alvor, og det må jo være begge to, så kan man ikke si at mannen slipper så mye billigere unna enn kvinnen i forhold til det oppdraget han får. Da er det jo snakk om ekteskapet.
Men han sier jo riktignok noe spennende. Han sier at forholdet mellom mann og kvinne er som Kristus og menigheten. Dette er et mysterium. Så her er det noen andre perspektiver som jeg synes er spennende og utfordrende, både i familie og i menighet.
Efeserne 5,22-24 (MANTELEN NT)
Dere koner, underordne dere deres egne menn som for Herren. For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode; og han selv er kroppens frelser. Men likesom menigheten underordner seg Kristus, slik skal også konene underordne seg sine egne menn i alle ting.
Efeserne 5,25-27 (MANTELEN NT)
Dere menn, elsk deres egne koner, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for at han skulle hellige den, etter å ha renset den med vannbadet i ordet, for at han skulle stille den fram for seg selv som en herlig menighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men for at den skulle være hellig og ulastelig.
MARIA Slik jeg hører det, er det ingen tvil for deg om at det finnes en ordning som er gitt fra Gud, og at den er god for oss.
Den er god for oss, men den kan misbrukes. Absolutt. Jeg ser jo at hvis du har en mann som vil være dominant og sier at kvinnen skal underordne seg mannen: Det står ikke at mannen skal overordne seg kvinnen. Det står at kvinnen skal underordne seg mannen. Det vil si at det appelleres til kvinnens eget ansvar for hvordan hun vil gjøre det. Ikke at mannen skal være en sånn [macho]-type som skal fram med knyttneven. Men det har blitt vrangt forstått, og sikkert misbrukt av menn.
Men som sagt, de har kanskje hoppet litt kjapt over det som står om at mannen skal elske sin kone som Kristus elsket menigheten og ga sitt liv for den. Så man må jo lese dette sammen. Og man må lese dette med et åpent sinn, og ikke bare se underordning, og så sparkes hele Paulus ut av døra fordi han har sagt noe vi ikke liker.
MARIA Det er det samme argumentet som kommer fra den andre siden: at man ikke må plukke enkeltsetninger, som Paulus' setninger om å tie i menigheten. Da har du det samme argumentet på begge sider.
Ja, men akkurat når det gjelder prestetjenesten, så legger ikke jeg vekten på Paulus. Det er fordi jeg ser en prestetjeneste som er innstiftet av Kristus. Det er jo veldig mange [i den protestantiske verden] som ikke ser en prestetjeneste som er innstiftet av Kristus, og da kan vi jo ordne opp selv sånn som vi synes det passer best for oss. Og da blir det mye forvirring og rot rundt dette.
Men dette med mannen som hode i ekteskapet, og forståelsen av kvinne og mann, ja, det er utfordrende å få dette til og lære det. Men det handler jo egentlig om underordning under Kristus, først og fremst, for både mann og kvinne. Det er hovedsaken.
Og hvis vi ønsker å ha Kristus som Herre i vårt liv, da må vi også ha vilje til å jobbe med oss selv i forhold til hva det betyr at Kristus er Herre i mitt liv. Og en mann må altså også underordne seg. For det finnes en sjef som er høyere, og hvis han ikke har forstått det, så kan han jo ikke være en god ektemann. Det er min mening. Hvis han ikke selv er underordnet Kristus.
Det står ikke at mannen skal overordne seg kvinnen.
Kallet og kirken
MARIA Det er flere kvinner i serien som har et veldig sterkt og tydelig kall fra Gud om å bli prest. En av dem er helt for underordning i hjemmet og mener at mannen bør være leder og hode der, men hun ble kalt til likevel å bli prest, og hun tok det med mannen sin, som sa at det var greit. Mange mener at kallet trumfer den generelle regelen. Er du åpen for at det finnes unntak?
Nei. At denne kvinnen som du nevner er kalt til tjeneste for Gud, det tror jeg gjerne kan være. Men en person kan ikke ut fra sin egen følelse bestemme at det er prest man skal være, for det er jo en kirke som må kalle deg til det. Nå er det jo sånn at Den norske kirke og mange frimenigheter og så videre har kvinnelige prester og kan bekrefte det kallet, men jeg mener jo at det er feil.
Så du kan si at måten dette leves ut på, er jo avhengig av hvilken kirke man hører til. Man kan ikke adlyde sin egen følelse som om den skulle være fra Gud, uten å prøve den mot Skriften og kirkens læretradisjon. Følelsen må også forholde seg til spørsmålet: Er dette i tråd med Jesu innstiftelse av presteembetet? Og hvis det ikke er det, så må du gå en runde til. Hva slags kall har jeg egentlig?
Men er man i feil kirke, på en måte, skjønner du, så får man jo bekreftelse på det i den settingen. Men det er ikke der jeg hører til, for min del.
MARIA Mange prester sier at hvis et budskap føles feil, eller fører til at noen får det vondt med seg selv, så tror de ikke at det er fra Gud.
Ja, da har de jo ikke lest mye i Bibelen, for å si det sånn. Hvor ofte er det ikke at disiplene reagerer på det Jesus sier? Og dette er helt vanvittig å forholde seg til. Hvis du skal [cruise] mellom de gode følelsene hele tiden og tro at det bare er det som er fra Gud, da er du helt på villspor. For ofte er det jo slik at når Gud kaller deg, så må du kjempe med deg selv og dine egne følelser. Så det klissete feelgood-opplegget, den klissete feelgood-kristendommen, det er ikke noe for meg.
MARIA Var det ikke en i Bibelen som var i håndgemeng med Gud?
Du tenker på Jakobs kamp, ja. Da blir han slått i hofteskålen. Det er mange typer kamp. Paulus sier at jeg er som en idrettsmann. Jeg er ikke som en bokser som slår i løse luften, men jeg er i et løp, jeg tvinger meg selv. Han sier at jeg tar hver tanke til fange i lydighet mot Kristus.
Og der er jo Luther veldig god. Han sier jo at det er en anfektelse å tro. Fordi hvis du følger Gud, så vil jo den onde sette inn sine krefter. Og så er du på en måte i en kampsituasjon hvis du vil følge Kristus. Og bare tenk på det Jesus selv har sagt til apostlene: Dere skal bli forfulgt, dere skal bli kastet ut av synagogen, folk skal ta livet av dere og tro at de gjør noe for Gud.
Altså, det kristne livet i verden er å kjempe en kamp på litt forskjellige arenaer. Det kommer an på hvor du er. Men i ditt eget liv må du kjempe, fordi du må kjempe mot det som kalles kjødet i deg selv, altså det som vil dra deg bort fra Guds vei. Å overordne følelsene og tro at det bare er gode følelser som kommer fra Gud, det er rett og slett veldig galt.
Så det klissete feelgood-opplegget, den klissete feelgood-kristendommen, det er ikke noe for meg.
Alle kirker er ufullkomne
MARIA Er det noe du tenker hadde vært viktig å nevne, som vi ikke har snakket om?
Det som er viktig i min egen tro, og det har jeg sagt for så vidt, er at jeg hører til i et fellesskap, et stort kristent fellesskap. Jeg ønsker å være i en kirke som går tilbake til Jesus og innstiftelsen gjennom apostlene. Og for meg har jeg funnet det i Den katolske kirke, det som mest stemmer overens med det, i den kontinuiteten som er.
Hvis jeg skal råde andre folk, så vil jeg si: Prøv å søk det som er det mest genuine og ekte uttrykket for den kristne tro i verden i dag. Og så lever vi i en ufullkommen verden. Alle kirker er ufullkomne. Det finnes ikke noe kirkesamfunn som er uten denne kampen som jeg snakker om. For den må du leve som kristen, uansett hvor du befinner deg.
Men Gud er god. Vi er på vei mot noe stort når vi hører Kristus til. Og på veien må vi [komme over] humper og dumper, enten det er kvinneprestspørsmålet eller forholdet mellom kjønnene som er problemet, eller andre ting.
MARIA Er det andre temaer som kunne vært interessante for framtidige serier?
Penger. Forholdet til materielle ting. Bibelen snakker veldig mye om det. Vi lever i et samfunn med en overflod som er helt ufattelig i forhold til de menneskene vi snakker om nå. Våre livsvilkår er jo helt radikalt annerledes. Og dette kjenner jeg meg veldig utfordret av Bibelen på: hva som er rett måte å leve på i forhold til penger og det materielle.
MARIA Flere har nevnt det. Mange prøver å dra fokuset bort fra kvinner og mot fokuset Bibelen har på penger.
Nei, altså, vi må jo ta hele greia. Jeg mener ikke at det er [uviktig] med forholdet mellom mann og kvinne i menigheten. For når Jesus innstifter kirken, så sier han: På denne klippen vil jeg bygge min kirke. Og da er vi liksom inne i kjernen. Og hvis du forandrer noe som har med kjernen å gjøre, da kommer du [skeivt] ut. Så det med hvem som skal være prester og biskoper og diakoner, det er ingen uviktig bagatell. Men spørsmålet om hvordan vi forholder oss til penger, er også viktig. Siden du spurte.
Portrett
Terskelen
Langeland var sogneprest i Sandviken i Bergen til han gikk av med avtalefestet pensjon som 63-åring. Konflikten varte i mange år. Han satte stor pris på å være prest og forsto kallet som livslangt, men han og kirken han tjente, var på vei bort fra hverandre. Påskenatt 2024 ble han katolikk, sammen med kona.
Argumentet hans tar utgangspunkt i spørsmålet om hva en prest er. For ham er presteembetet innstiftet av Jesus gjennom de tolv og ført videre gjennom apostlenes etterfølgere. Presten står ved alteret og avbilder Kristus. Det er derfor ikke kirkens å endre. Taleforbudet i Første Korinterbrev leser han som praktiske forskrifter for gudstjenesten. Hos Paulus veier begrunnelsen i skapelsen.
Om underordningen i ekteskapet sier han at mannen får det tyngste oppdraget: å elske som Kristus elsket menigheten og ga sitt liv for den. Han sier også ting som vil provosere mange av kvinnene i serien, blant annet at presteembetet er blitt en prestejobb, og at teologien nesten er død i Den norske kirke. Det siste vil han ha sitert.
Kvinnene i denne serien vil stille ham spørsmål tilbake. Han sier at kallet må prøves av kirken. Hvem prøver da kirken, når kirken er uenig med seg selv? Han nevner selv Maria Magdalena, som fikk oppdraget å fortelle om oppstandelsen. Hvorfor gjør ikke det oppdraget henne til mer enn et vitne? Motparten har ordet først.